Dette er en tynn flis av en bok, i underkant av 100 sider, skrevet som en slags dagbok. Forfatteren har hatt som prosjekt å delta i begravelser som blir tatt hånd om av det offentlige - gjenkjennelige i avisenes dødsanonser ved signaturen "På vegne av venner". Bakgrunnen for prosjektet er å finne ut mer om hvordan det kan ha seg at noen kan begraves uten pårørende som tar et et siste farvel, og derfor går han ikke i begravelser dersom fler enn 2 andre møter opp. Gjennom forfatteren får vi oppleve alt fra en begravelse med kun orgelmusikk, via en hvor presten forsover seg, til en prest som virkelig har anstrengt seg for å lage en fin preken selv om det ikke kommer noen for å høre på. Man får et kort innblikk i hvordan en bisettelse/begravelse foregår for dem som ikke har noen nære, bare bekjente, og jeg forstår bedre hvorfor noen blir veldig opptatt av å møte opp når de ser dødsanonsen til noen de kjenner perifert - det er tross alt sjelden oppmøte i/oppmerksomhet ved en begravelse ikke settes pris på.
Gjennom dagbokstilen kommer man nær følelsene og tankene til forfatteren, og han viser en mer seriøs siden enn man er vant til. Dette er en kort liten bok til ettertanke, om livet, døden og sånn. Og underlig nok blir jeg mindre opptatt av at det skal komme noen i min egen begravelse samtidig som jeg synes at de avdøde vi får "møte" hadde fortjent større oppmøte. Kanskje det er som med bekymring; man er mer bekymret for at det skal skje noe med dem man er glad i enn man er for seg selv - selv skal man jo alltids klare seg.
Jeg gir boken terningkast 18. Les den.
Will do :)
SvarSlett