lørdag 14. juni 2014

"Det du ikke ser" av Katherine Webb

Til og med forsideblurben påstår (med rette)
at det er en pageturner.

Etter å ha lest én kioskroman (se forrige anmeldelse) fikk jeg en umiddelbar trang til å lese en til, selv om den første var så som så. På Rema 1000 fant jeg "Det du ikke ser" av Katherine Webb, og i likhet med forrige roman påsto baksideblurbene at også denne var en pageturner. Men denne gangen var det sant. VGs Berit Kobro har gitt den terningkast 5 (på vanlig kjipterning), men damen med navnet som rimer er faktisk ikke helt enig i den trillen - som jeg vil komme tilbake til senere.

Bokens handling foregår for det meste i 1911, men også noe i 2011. Journalisten Leah blir i 2011 kontaktet av sin ekskjæreste som jobber for Kommisjonen for krigsgraver, fordi han behøver hjelp til å etablere identiteten til et velbevart lik som er funnet. Liket har et par like godt bevarte brev på innerlommen, som ikke bare gjør jobben lettere, men også mer spennende. Brevene indikerer at noe alvorlig skjedde i 1911. Stemningen indikerer at noe også har skjedd mellom Leah og henne krigskommisjons-eks.

I 1911 blir 22-åringen Cat ansatt som tjenestejente hos pastorparet Hester og Albert. Cat har et dårlig rykte; ifølge det skal hun være alt fra datter av en neger (det er det ordet som brukes i boken, no offence) til en morderske. Noe er det med henne som skremmer husfrue Hester, og Cat selv har betydelig klaustrofobi som skaper mang et angstanfall. 

Omtrent på samme tid som Cat ankommer, blir pastoren oppslukt av teosofi og tilkaller en teosofiekspert for å vise ham dansende naturånder. Teosofieksperten har også et urovekkende drag over seg, selv om han er en flott fyr. Pastoren blir helt forgapt i ham, og Hester (som fremdeles er jomfru etter nesten ett års ekteskap) blir følelsesmessig forvist til ensomhet i sitt eget hjem. 

Etter hvert fremkommer det at ting ikke er helt som det skal være med noen eller noe som helst, og boken ender med et brutalt mord. Journalisten oppklarer det (sånn noenlunde) i 2011. 

Jeg syns denne boken var knallgod. Det hadde jeg ikke på noen måte ventet av en Rema 1000-roman. Boken er i tillegg utgitt av Bestselgerforlaget (avdeling hos Gyldendal), så det var ikke rart jeg var skeptisk da jeg kjøpte den. Men bestsegler it is! (Eller - jeg vet ikke noe om salgstallene, men det er virkelig en bra bok!) 

Det er en gnagende, underlig og foruroligende stemning gjennom hele boken, og det er det som gjør den til en pageturner. Man blir sugd inn i historien, slik at de litt over 400 sidene går unna på null komma svisj. Som leser kjente jeg meg ekstra utålmodig etter oppklaring, men ikke på en slik måte at jeg ble fristet til å hoppe i boken. Jeg leste hvert eneste ord i riktig rekkefølge. Forfatteren har klart å skape den perfekte stemning. 

Selv om boken er trist, er den så spennende at det likevel ikke forhindrer den gode leseopplevelsen. Jeg pleier ikke å like bøker som ender trist, til vanlig irriterer det meg. Denne boken, derimot, irriterte meg ikke på noen måte (bortsett fra en liten seksualitetsdetalj som forekommer like merkelig i denne boken som den forrige jeg anmeldte). Forresten ender den ikke bare trist heller. 

Som nevnt over er jeg uenig i 5'eren som VGs Berit Kobro har trillet. Hadde jeg brukt vanlig terning, ville jeg trillet en sekser. I og med at vi bruker Elins nerdeterning, får den imidlertid 19. Jeg trekker én prikk under tvil, fordi jeg syns forfatteren burde ha brukt 2011-historien litt mer. Men altså - hadde det vært vanlig terning, hadde det vært 6! 

Anbefales på det varmeste! 

2 kommentarer:

  1. Høres ut som en bok jeg kunne tenke meg å låne :)

    SvarSlett
  2. Jeg husker ikke helt hvor vi pakket den ned i flyttelasset, men når jeg finner den igjen skal du få låne den! :)

    SvarSlett