"Når gjøken galer" av Robert Galbraith (J. K. Rowling)

Når gjøken galer kjøpte jeg egentlig til min søster i bursdagspresang, selv om jeg tenkte meg at hun hadde den fra før. Det er tross alt J. K. Rowling som skjuler seg bak pseudonymet Robert Galbraith, og min søster er svoren Harry Potter-fan. Og hun hadde den fra før, så derfor byttet vi. Jeg fikk Når gjøken galer tilbake, og hun fikk en kioskromanaktig roman kjøpt på kiosken.

Jeg har ikke lest Harry Potter-bøkene, bare sett filmene (nå får sikkert noen lyst til å dunke meg i hodet med en idiotpinne - min søster kanskje). Så jeg visste ikke hvordan Rowlings skrivestil er. Med suksessen til Harry Potter er det kanskje ikke så rart at Når gjøken galer er hypet ganske så heftig opp, og det bidro vel egentlig til at jeg ble litt skuffet. Denne boken skulle liksom være superduperhyper bra, men det er den ikke. Den er ikke magisk engang, selv om forsideestetikken spiller på det visuelle Harry Potter-universet. 

Nå mener jeg ikke at det burde vært magi med i fortellingen. Rowling har skrevet en helt plain, avfortryllet krim fra våre dager og vår verden. Og det er bra! Hovedpersonen i boken er privatdetektiven Cormoran Strike. Jeg likte Strike-karakteren bedre enn de fleste andre detektiver; han er ikke spesielt sur eller gretten, og han prøver heller ikke å hevne seg på verden med giftig tunge i enhver konversasjon. På slutten av boken, derimot, lar Rowling detektiven sin skli inn i samme rolle som nesten alle detektiver i alle slags tv-serier har: nemlig den som skal tyne gjerningsmannen mest mulig på det psykiske plan, og knekke vedkommendes selvbilde i to. Det kunne Rowling spart seg, for der ødela hun leseopplevelsen, som til da hadde vært forholdsvis god. Jeg kjenner faktisk at jeg er litt arg på henne for det.

At boken faller mot slutten, skyldes antagelig samme syken som de fleste forfattere lider av. Man bruker alt for lang tid på innledningen, og så skynder man seg veldig for å samle alle trådene på slutten av boken. Boken - og plottet - starter med at kjendismodellen Lula Landry tar selvmord ved å hoppe fra balkongen sin. Broren hennes er den eneste som betviler at det var selvmord, og oppsøker derfor Cormoran Strike og betaler ham godt for å undersøke saken nærmere. Rowling bruker goood tid på å bygge opp plottet. Jeg oppdaget plutselig at jeg hadde kommet nesten til side 200 før det faktisk ble noe fart i historien. Men det skal hun ha - jeg oppdaget faktisk ikke før på nesten side 200 at jeg til da hadde lest om ingenting. Så Rowling skriver ganske godt.

Problemet med den lange opptakten (bortsett fra at jeg ble litt utålmodig rundt side 200), er hvordan hun løser problemet med at hun har skrevet for langt (boken er forresten på 487 sider). Hun lar altså Strike bli en typisk detektiv, som verbalt langer ut mot morderen og forteller vedkommende hvordan alt henger sammen, i stedet for at hun viser gjennom handling hvordan sammenhengen er. Det virker rett og slett som at hun har skrevet for langt, og ikke har noen annet valg enn å plutselig gjøre detektiven sin til en stereotypi. Grovt trekk i terningkastet for det!

Cormoran Strike har en makker, nemlig vikarsekretæren Robin. Rowling har laget et noe atypisk forhold mellom dem, og det får hun et stort pluss for! Men - Robin er litt for mye statist i fortellingen til at det egentlig føles som noe poeng å ha henne med i det hele tatt. Siden Når gjøken galer visstnok skal være første bok i en serie, håper jeg at Rowling bruker Robin-karakteren bedre i de neste bøkene.

Jeg har sett en anmeldelse på nettet et eller annet sted, som skrøt av at Rowling styrer elegant unna det groteste og makabre. Det vil jeg også skryte av. Det er overraskende lite detaljerte beskrivelser av sex og vold, og det er befriende å lese en god (men altså langt fra perfekt) bok som styrer unna slikt.

Jeg trekker en ekstra prikk på terningen på grunn av Rowlings tydelige avsmak for tykkfalne damer med øyenbryn som kunne ha dannet en rett strek hvis de ikke var nappet i midten. Det var noe som irriterte meg med boken - at Rowling så til de grader benytter seg av en sterotypisk skjønnhetsnorm i beskrivelsen av karakterene sine. Det gjør dessverre karakterene ganske endimensjonale; enten er de pene, snille og kloke eller stygge, slemme og dumme.

Det var planen å gi boken 15, men med det ekstra trekket får Når gjøken galer 14 på nerdeterningen.